Lytt her: https://orcd.co/tredjesangbok
Maj Britt Andersen sitt nye album “Et snev av evig”, i samarbeid med KORK med musikk av Geir Holmsen og tekster av Lars Saabye Christensen er ute nå!
Her er tekstforfatter Lars Saabye Christensens egne ord om albumet:
«Jeg ser for meg at hver sang står for seg selv, og samtidig synger de med hverandre. Det betyr ikke at vi har et såkalt konseptalbum. Men summen skal være større enn delene. Og kanskje åpner det seg et univers, stort eller lite, hvor vi, Maj Britt, Geir og Lars har satt våre signaturer.
Å synge, komponere og skrive er høyst personlig. Men det skal aldri være privat. Det skal åpne rom som lytteren kan gå inn i med sin erfaring. Det prøvde vi på vår første plate, Et stille sted, og det er målet vårt med Et snev av evig, som vi ser på som bind II i en trilogi. Vi er kort sagt opptatt av vår musikalske synsvinkel. Kanskje man kan si det på denne måten: disse sangene er ganske enkelt livet ifølge oss, slik vi ser det fra vår plass i tid og rom.
Dette kommer forhåpentligvis til uttrykk i tittellåten: vi befinner oss mellom sekundet og evigheten. Det er ikke store ord. Det er poetisk realisme. Og i dette spennet, eller snarere sammenhengen, beveger sangene seg i forskjellige baner: mellom masken og ansiktet, mellom lyset og mørket, mellom anakronismen og samtidigheten. Derfor står klovnen oss også nær: Jeg tviler på det meste/Men jeg kan ikke nekte/for at tårene som renner/gjennom sminken min er ekte»
KORK fargelegger Holmsens enkle og vakre melodier med Maj Britts umiskjennelige stemme, som formidler Saabye Christensens ettertenksomme tekst på en strålende måte.
«Dette samarbeidet har vært en ren glede fra ende til annen. Et ekte overskuddsprosjekt. Det er fantastisk å få formidle de fine tekstene til Lars Saabye Christensen, og KORK gir en ekstra dimensjon til Geir Holmsens arrangementer og gode melodier. Jeg gleder meg stort til å dele det med publikum, både live og på plate», forteller Maj Britt Andersen.
Albumet er spilt inn i Store Studio på NRK Marienlyst vinteren 2021.
Tekst av Lars Saabye Christensen, Musikk av Geir Holmsen.
Kringkastingsorkestret, dirigent Ingar Heine Bergby
Solister: Frida Fredrikke Waaler Wærvågen (cello), Daniela Reyes Holmsen (akkordion), Ivar Anton Waagaard (flygel), Ingvild Habbestad (nøkkelharpe)
Maj Britt Andersen er tilbake med varmt orkestrert musikk for voksne. Hun bør snart få Spellemanns hederspris for sin karriere i norsk musikk.
Om man jobber med musikk, er det alltid viktigst å se etter hva de yngre gjør og tenker på. Dette er noe av det første man lærer seg. The men don’t know but the little girls understand, og så videre. Både kommersielle og kreative nyvinninger og innovasjoner glipper mellom fingrene om man vender seg bort fra det til enhver tid nye.
Et stille sted
(Grappa)
Les også: Audun Vingers guide til norsk ny og eldre soul
Samtidig er det spennende å følge artister som holder på lenge og ikke gir seg, og se hvordan deres musikalske utvikling bukter seg fremover. Maj Britt Andersen er en slik artist. Hun har en rik karriere som teller tilbake til tidlig 70-tall med danseband, Grand Prix, jazz og soulpop, og har hatt en solid tilstedeværelse i norsk underholdningsliv siden, om enn ikke på fremsiden av alle avisforsider i samtlige av disse årene. Siden mange av disse årene har vært viet musikk for barn, har det på sett og vis vært et parallelt univers hun har vært superstjerne i.
Harmoniene, særegenhetene, klangene og de språklige bildene fra låtene hennes har satt seg i kroppen og modnet med lytterne
Men rettferdigheten finnes fortsatt, og Andersen har opplevd noe av en renessanse og fått ny interesse i senere år, litt på grunn av større historisk bevissthet og en oppreisning for annen musikk enn rock. Og kanskje også noe så enkelt som at mange som lyttet til henne som barn skjønner at de har fått merker av det og kjenner hennes karakteristika igjen i sin egen, litt eldre musikalitet. Som om harmoniene, særegenhetene, klangene og de språklige bildene fra låtene hennes har satt seg i kroppen og modnet med lytterne. Nå kan norske lyttere uansett slå to fluer i ett smekk, siden Maj Britt Andersen er aktuell med en ny, sofistikert plate for voksne, kalt «Et stille sted».
Det er på ingen måte hennes første voksenplate, men hun er så sementert i det barnlige uttrykket for folk flest at man ser seg nødt til å understreke det, og jeg mener at jeg så en advarsel til familier om at dette var en «annen Maj Britt» og at alle tekstene ikke passet like godt for barn.
Noen ganger er jeg redd for at det toget er gått uansett, og at alle barn er korrumpert av dekadent popkultur via forskjellige former for skjermtid og ikke minst selvbestemmelse på Spotify, og at gode verdier og snodige kunstneriske veivalg ikke lenger kan snikes inn bakveien av forstandige voksne – selv om det selvfølgelig fortsatt er fullt mulig å forsøke.
Maj Britt Andersens fortsatte suksess med forestillingen Pulverheksa, som var på en meget omfangsrik norgesturné i fjor, er et bevis på at det går an. Det er et fabelaktig univers som er drømt frem der, på samme vis som hennes befatning med alt fra barn fra Malawi til Alf Prøysens tekster har fremskapt unik sang og musikk. Lite kan riktignok overgå åttitalls-Maj Britt, med herlige utgivelser som «Folk er rare!» og ikke minst «Folk er rare! 2!», der tekst, melodi og musikalske arrangementer går opp i en strålende helhet.
Oppfølgerplatens to åpningslåter «Rare folk (sett deg på en benk)» og «Sure Sivert» er rimelig høyt opp på listen av de fineste norske låtene noensinne. Dette har i mitt tilfelle lite med barndomsmimring å gjøre, jeg var jo hverken barn eller forelder i 1989. Det er et uimotståelig sound på disse låtene, preget av noen av landets fremste jazz- og studiomusikere som for eksempel Paolo Vinaccia og Eivind Aarset, med en høyst egen eventyrblanding av pop, reggae, fusion, dansbar verdensmusikk og viser. Og man føler klart at de har sagt til seg selv at ja, det er egentlig bare til barn, dette her, men hvorfor ikke bare prøve å lage den fineste musikken vi klarer å lage?
←→1—3
Maj Britt Andersen viser stolt frem albumet «Et lite under» i 1975. Hun hadde mange sjarmerende låter i grenselandet pop, jazz og soul i disse årene, og ble senere med i livefavorittene Chipahua. Foto: Arne Wisth/Riksarkivet
Mye av grunnen til disse platenes popularitet var selvfølgelig også på grunn av de snurrige tekstene til Trond Brænne (1953–2013), som Andersen traff da hun jobbet i barnehage på 80-tallet, og vurderte å få seg en «ordentlig jobb» i stedet for å sulle rundt med popmusikk.
Les også: Illustratør Stian Hole og forfatter Lars Saabye Christensen har laget billedbok
Det skulle bli et meget godt og suksessrikt samarbeid, så det er store kalosjer Lars Saabye Christensen kipper føttene inn i når han bidrar med tekster til Andersens nye album «En stille stund». Han har ikke ligget på latsiden i det siste, i tillegg til et oppsiktsvekkende bokutgivelsesnivå er han også meget aktiv som poetmusiker, spesielt med det karslige prosjektet Buicken, der han og medpoet Tom Stalsberg trollbinder publikum over hele Norge med opplesninger med lua på snei, med tonefølge av flere av landets fremste musikere som Ola Kvernberg, Knut Reiersrud og Mathias Eick.
Nylig kom de med utgivelsen «Buicken priser veiene», en liten boks med fotokunst, grafikk, tekster og musikk. Halvgamle hvite menn står kanskje ikke alltid like sterkt i kulturen lenger, men disse gjør en topp innsats med statusopprettningen.
Les også: Årets julegave til 50-åringen: The Beatles «White Album» utgis i kraftig utvidet versjon
Saabye Christensen gjorde også prosjekt med den strålende jazzmunnspilleren Sondre Ferstad nettopp (sjekk også Ferstads album «Minimal» fra i høst). Med Maj Britt Andersen fant Saabye Christensen tonen umiddelbart, og har skrevet sangdikt med tanke på hennes ferskvannsstemme, selv om totendialekten (dessverre) er lagt bort for anledningen. Tekstene er alle preget av et lunt alvor, av typen som kler en mer samvittighetsorientert jul. Det sprer varme i stuene, dette, men det er ikke overfladisk kos, slik så mye annen likende musikk forfaller til.
Og æren her skal selvfølgelig også gå til hennes kreative samarbeidspartner og mann i alle år, Geir Holmsen. Den hedersprisen på Spellemann som Andersen åpenbart fortjener, bør deles med ham.
Bassisten og komponisten er ikke av den som roper høyest, men han er virkelig en musiker og låtskriver av høyeste rang her hjemme. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men man merker kjapt når han har vært involvert. Det er ikke noe av hans karakteristiske basspillestill i jazzskolen etter Jaco Pastorius her, som vi husker fra Jon Eberson Group og så videre, men man hører ham klart i melodiene og arrangementene han har laget for Kringkastingsorkesteret, under ledelse av Peter Sebastian Szilvay. Det er spesielt virkningsfullt i låter som slipper skygge og tvil inn i stemningsrommet, slik som «Tampen brenner», eller den Brill Building/soulaktige «Fin floke», som nesten kunne vært på et nostalgisk samarbeid mellom Costello/Bacharach.
Supercellist Truls Mørk er med på flere låter, men like sterkt skinner Andersens meget talentfulle datter Daniela Reyes Holmsen på akkordion, på låter som det vemodige tittelkuttet og mer eksotisk spretne «Kjøkken og kjærlighet». Og det aller viktigste instrumentet er til sist Maj Britt Andersens tillitvekkende innlandsstemme, og hennes blidmelankolske grunnakkord, som vel kan kalles Maj7.